Trekk fra Gjevings historie

Gjeving som sted har grovt sett utviklet seg fra jordbruk via båtbygging og industri til dagens samfunn med betydelig innslag av turisme og tilhørende service. Som inntektsgrunnlag er det også viktig å trekke fram sjøfart og offshorevirksomhet. I tillegg har Risøya folkehøyskole vært en stabil og voksende arbeidsplass siden oppstarten i 1936.

Overgangen fra et rent jordbrukssamfunn til et mer differensiert næringsliv begynte for fullt på siste halvdel av 1800-tallet. Også før dette var det en viss industriell aktivitet, da først og fremst knyttet til utnyttelse av vassdragene, Gjevingelva og Saltrøbekken i forbindelse med sagbruk og møller, men også eksport av tømmer, skipsfart og båtbygging.

Det er usikkerhet rundt opphavet til stedsnavnet Gjeving. I de eldste skrifter er det skrevet Giffuing, og første del av navnet antar man enten kom fra ordet ”gufa ” som betyr røyk eller damp, eller at navnet på Gjevingelva var Gef. Den siste stavelsen ”uing” minner om ordet ”vin” som er et gammelt ord for gressgang, og Gjeving skulle da bety gressgangen ved fosserøyken eller gressgang ved elva Gef. Det er kjent at ”vin”-gårder typisk ble ryddet under folkevandringstiden før år 500 e. Kr. Denne teorien indikerer at Gjeving som gård kan være minst 1500 år gammel.

Hvis vi skal tenker oss hvordan det så ut på Gjeving for 1500 år siden så er det viktig å ta utgangspunkt i at havnivået var 3-4 meter høyere enn i dag. Vintestøjordene og Einersvikjordene lå dermed under vann, ja Rota var ei øy, og de fleste jordene på Risøya og Bergøya lå også under vann. Det er naturlig at den første faste bosetningen har vært i Gjevinggården hvor jordene fra Brekka til Klemmedammen lå godt over havnivået og var greie å rydde. Det finnes imidlertid bevis for menneskelig aktivitet lenge før den tid, blant annet er det funnet en 4000 år gammel steinøks på Gjeving.

Postkort fra Gjeving som viser Uldvarefabrikken, ca. 1910. Utlånt av Jan Verner Monrad.

På Gjeving er det som nevnt to vassdrag, Gjevingelva og Saltrøbekken. Ingen av dem er særlig store, men begge har vært utnyttet i industriell virksomhet. Gjevingelva, som er størst, har fra 1500-tallet og nesten frem til i dag vært sentral i mye av den industrielle virksomheten på gården og tettstedet Gjeving. Den første saga ble trolig satt opp nederst i Gjevingelva rundt 1540, og den første mølla man kjenner til er nevnt i dokumenter fra 1620-tallet. Folk kom fra hele distriktet for å male korn på Gjeving.

På 1600-tallet begynte det å bli fart i trelasteksporten både til England, Danmark og Holland og elva ble nok i den forbindelse brukt til fløting når vannføringen var høy. Hele Gjevingvassdraget ble forøvrig regulert og bygget ut med fløterenner på 1860 tallet.

I Saltrødbekken ble det rundt 1860 satt opp ei sag for betjening av båtbyggeriet på Risøya. I løpet av 1890-tallet ble den tradisjonelle sag-, mølle- og fløtevirksomhet på Gjeving avviklet. Omtrent samtidig ble det startet ny virksomhet oppe ved Elverhøydammen (Klemmedammen), som innbefattet både sagbruk, bein- og barkemølle. Et av produktene var klesklyper. Denne virksomheten gikk konkurs i 1900, og ble overtatt av Brødrene Marcussen som moderniserte bedriften og fortsatte med klesklypeproduksjon her helt til 1973.

Klemmearbeidere oppstilt på stemmen, ca. 1950. Utlånt av Elling Marcussen.

I 1897 ble det startet ullvarefabrikk nederst i Gjevingelva, også drevet av elvekraften. Denne virksomheten trakk ny arbeidskraft til stedet, både arbeidere og fagfolk og førte nok til et visst oppsving på stedet. Virksomheten opphørte imidlertid allerede i 1918. Skipsreder og kjøpmann

Et av de få håndfaste minner fra skipsfarten flere hundre år tilbake finner vi i Einersvika. På vikas nordøstre side er det hugget inn et kompass i berget. Dette kompasset kan det med brukbar sikkerhet fastslås at stammer fra ca år 1550. Det er rimelig å anta at det er mannskapet på ei skute som har ligget fortøyd langs land som har hugget dette.

På Risøya var det allerede på 1700 tallet en viss form for verksteddrift, men først inn på 1800-tallet ble det opprettet skipsverft og den første skuta som er kjent bygd på Risøya er briggen «Enigheten» i 1812. Anders Olsen, Lyngør kjøpte Risøya i 1830 og rustet opp øya med nye bolighus og verftsbygninger. Etter hvert ble det to beddinger på øya. Det er registrert ca 20 skuter bygd på Risøya, den siste ferdigstilt i 1894. Dette tallet er nok for lavt tatt i betraktning at verftsperioden varte i over 80 år.

Brødrene Marcussen satset ikke bare på klesklyper i år 1900, de gikk også i gang med et lite båtbyggeri på Bergøya. Dette ble allerede i 1905 flyttet til Klekkervika i Vinterstø. Siden treskuter for handelsflåten var på hell, satset man her på fiskefartøy og andre mindre fartøy opp til 65 fot. Allerede i 1908 fikk bedriften en ordre på fire fartøy til den russiske fiskeflåten i Murmansk.

Russerflåten klar for levering i 1908. Fra boken «Sønner av Askerøy».

Etter at Colin Archers båtbyggeri i Larvik ble nedlagt i 1909 fikk Brødrene Marcussen kontrakt på hele fem redningsskøyter med nummer fra og med R/S 23 til og med R/S 27. Den siste større båten fra Klekkervika var tresliperiets taubåt «Pluggen» som ble bygget i 1926.

Den organiserte turismen kom til Gjeving med Hjalmar Holm Cederholm og hans kone Margit. Hjalmar startet byggingen av det som skulle bli Eng sommerpensjonat i 1938. De første turistene var på plass allerede sommeren 1939, deretter ble det opphold til etter krigen. Pensjonatet ble gradvis utvidet fra slutten av 40-tallet og de neste 20 årene. På det meste var kapasiteten på 60 overnattingsgjester og 100 middagsgjester. Standarden var enkel uten innlagt vann på rommet, men gjestene trivdes og kom igjen år etter år, enkelte over 20 ganger. Mot slutten av 70-tallet var æraen over for pensjonatferie, og pensjonatet tapte i kampen mot andre ferieformer. I 1984 ble driften lagt ned for godt – siden har bygningene stått til forfall.

I alle år siden krigen har det vært en viss spredt hyttebygging på Gjeving, men på 1990-tallet skjøt det fart for alvor, nå i form av vel-regisserte hyttefelt. Det første sto ferdig i Barlinddalen i 1994, deretter fulgte utbyggingen på Nybrygga og i Saltrøfeltet i 1996. Så fikk vi første trinn på sliperitomta i 1998 og påfølgende trinn i 2006. Til sammen dreier det seg her om totalt 200 enheter, det aller meste som enkeltstående fritidsboliger av høy standard.

Som et ledd i denne utbyggingen har Gjeving også fått hotell – såkalt bokhotell, men også et par restauranter.

Noen organisert form for transport kom ikke til distriktet før i 1827 da Postvesenet satte inn ”Constitutionen”, Norges første dampbåt, i rute mellom Christiania og Kristiansand. Den hadde stoppested i Lyngørleia, der den ble bordet av robåter. I 1858 startet Arendal Dampskibsselskab opp med hjuldamperen ”Nedenæs” i den samme ruten, deretter fulgte større og bedre båter.

I 1895 ble sidesporet fra Vestfoldbanen mellom Eidanger og Brevik tatt i bruk og en rute mellom Kristiansand og Brevik, i korrespondanse med jernbanen fra Brevik til hovedstaden ble opprettet. Etter at jernbanen i 1927 nådde Kragerø ble en del av trafikken forskjøvet dit, og da jernbanen nådde Arendal i 1935 ble ruten nedlagt.

ADS hadde også to andre ruter som fikk stor betydning for samferdselen i vårt distrikt, den ene var kystruten Oslo–Bergen som startet i 1865. Den andre var natthurtigruten Oslo–Arendal som ble drevet sporadisk fra 1904 og kontinuerlig fra 1912. Begge disse rutene ble bordet på Lyngørfjorden. Hurtigruten begynte med to ukentlige rundturer, men økte med årene slik at det fra 1926 var minst seks ukentlige avganger i begge retninger. Turen fra Lyngør til Oslo tok da bare 10-12 timer. Med lugarplass ble det en behagelig reise.

Etter hvert som Sørlandsbanen ble forlenget (nådde Kristiansand i 1938) ble trafikkgrunnlaget for Hurtigruten stadig magrere og rutetilbudet gradvis redusert. I 1959 ble denne ruten lagt ned for godt. Den vanlige kystruten Oslo–Bergen sløyfet anløp i Lyngør fra 1964, men fortsatte til 1969, da var det helt slutt også for den.

Av andre betydningsfulle båter må nevnes hjulbåten ”Risør” og dampskipet ”Lyngør” som trafikkerte Risør–Arendal fra 1884 til 1943. Også her var anløpsstedet Lyngør dersom man skulle til Gjeving. Først etter at Nybrygga sto ferdig i 1935 kunne ”Lyngør” anløpe Gjeving.

Tvedestrand Dampskibsselskab derimot, anløp der alle de ”store” seilte forbi. Dette lille fjordbåtselskapet ble stiftet på slutten av 1860-tallet og fra rundt århundreskiftet var det båtanløp morgen og kveld to ganger i uken.

I 1902 var veien fra Bosvik til Tvedestrand ferdig, Og endelig var sideveien Bergendal–Vinterstø fullført og ble overlevert 3. oktober 1903. I 1952 var rotaveien ferdig og høsten 1953 ble risøybrua innviet.

Veien til Vinterstø sluttet på Gamlebrygga, den gang kalt Vinterstø brygge. Nybrygga og veien dit kom som nevnt først i 1935.

Utover i trettiårene ble det etter hvert marked for offentlig landeveistransport, og Tvedestrands Dampskibsselskab (TDS) anskaffet noen forholdsvis enkle busser for å trafikkere strekningen Gjeving–Tvedestrand og Tvedestrand–Arendal.

Etter krigen ble det brødrene Salomonsen som dominerte den lokale kysttrafikken med M/S Søgne helt fram til 2001. Søgne eies nå av Søgnes venner og en gjeng entusiaster har stått bak en betydelig oppgradering, så båten er fremdeles å se i fjorden.

Mesel-brødrene fra Eikedalen kjøpte i 1951 Tvedestrands Dampskibsselskabs bussrute Tvedestrand–Dypvåg–Gjeving. De utvidet virksomheten og drev selskapet til 1973 da det ble slått sammen med Risør og

Risøya, ca. 1953.

Den første butikken vi kjenner til på Gjeving var i Gjevinggården og startet opp på 1880-tallet. Siden har det vært en rekke butikker av landhandlertypen, de fleste ganske små, både i Gjevinggården, på Bakkane, i Nakkedra (Gjeving Marina) og i Vinterstø. Hovedbutikken på Gjeving har lagt der Jokerbutikken ligger i dag. Denne ble startet ca år 1900 og har vært i kontinuerlig drift siden under ulike eiere, blant annet av løvdalfamilien fra 1964 til 2002 som også drev slakteri i tilknytning til butikken.

Astrid og Josef Hansen i døra på Gjeving Varehandel, antakelig fra slutten av 50-tallet. Utlånt av Martha Nilsen.

Gjeving har gjennomgått en enorm endring de siste tretti år. Det alt vesentlige av de gamle virksomhetene er borte. I stedet har vi fått en betydelig utbygging av fritidsboliger, hotell med konferansefasiliteter og utesteder, nye boligfelt og en folkehøyskole i vekst både i skoleåret og som «sommer-øy».

Det er mange som etter hvert har et nært forhold til Gjeving, og fritidsboligene blir flittig brukt gjennom store deler av året og flere av «gjester» gjør seg gjeldende i lokalsamfunnet.

I og med at Gjeving ligger på Norges solkyst, har en enestående skjærgård og stadig får bedre veier både østover og vestover vil stedets attraktivitet bare øke. Steder som Gjeving produseres ikke lenger og representerer en begrenset ressurs.